En solfylt tirsdags formiddag hadde jeg en avtale om å ringe og intervjue Karen Marie Ellefsen. Den alltid velkledde og evigunge sportskommentatoren har vært på tv i nesten hele mitt liv. Fast ansatt i NRK fra 1. oktober 1979 til 31. oktober 2020. Da var det slutt. Karen Marie var blitt 70 år og skulle legge et liv og en karriere fylt med kolleger, sportsutøvere og store øyeblikk bak seg.
Savner et sted å høre til
Første gang jeg ringer, sitter hun opptatt i en annen telefon. Det har vært ekstremvær i Valdres, og en nabo har sendt video av store trær som ligger på tomta ved barndomshjemmet. Forsikringsselskap må ringes og vi må utsette samtalen. Neste gang jeg ringer, er det kaffe på gang og jeg hører lystig putring og fresing i bakgrunnen. Snart er vi klare! Klare for å høre hvordan det første året som pensjonist har vært.
– Det er ikke hemmelig at jeg savner jobben min. Jeg synes det er veldig rart å ikke jobbe. Det var jo en livsstil, men sånn er reglene. Det er likt for alle.
– Så du kunne tenke deg å jobbe litt til?
– Absolutt! Det eneste som er dumt med NRK er det man ikke kan bli engasjert i freelanceoppdrag. Det er kroken på døra for alt. Men jeg har jo gjort noe småtteri i ettertid, blant annet «Fangene på Fortet.»
Det populære programmet er tilbake etter ti års fravær fra skjermen. Her møtes ulike profilerte kjendiser som Frithjof Wilborn, Trude Moestue og Lothepus for å kjempe om seier i ulike øvelser. Innspillingen foregår i en gammel festning i Frankrike og Ellefsen fikk prøve seg som gåtemester.
– Det var gøy å være med! Oppgaven min var å stå i tårnet og stille gåter til deltagerne og jeg elsker jo å være foran kamera. Det var et fantastisk team og dyktige folk å jobbe med.
Redd for korona
Året 2020 var ikke akkurat det letteste året å tre inn i pensjonisttilværelsen. Med Covid 19 utenfor døren har det gjort det å sosialisere seg, reise og gå på treningssenter vanskeligere enn Karen Marie trodde.
– Ja, jeg er fortsatt redd for korona. jeg har fått tre doser av vaksinen, men jeg tar bevisste valg for å holde avstand. Jeg må jo ta vare på helsa og prøver å gå tur i Frognerparken tre dager i uka. Halvannen til to timer hver gang. På vei dit har jeg funnet noen gater som ikke er tett befolket utenom rushtiden, og må jeg gå midt i veien for å unngå folk, gjør jeg det. Jeg skulle gjerne vært på treningssenteret også, men det tør jeg ikke.
Fyller dagene
Karen Marie bor alene sentralt i hovedstaden og fyller dagene så godt hun kan. Den tre år yngre søsteren Arna Oddveig er nærmeste familie etter at foreldrene døde, 78 og 98 år gamle. Arna Oddveig har heller ikke egen familie, så de to er tette.
– Dette er jo en overgang jeg må vende meg til, og selv om jeg savner jobben, vil jeg vil ikke være en sånn som sutrer! Så lenge søsteren min og jeg ikke får alvorlige sykdommer, og huset i Valdres står, så har jeg det bra! Jeg har ikke akkurat hektiske dager, men jeg prøver å sysselsette meg. Jeg må ha noe å holde på med. Søsteren min kaller meg rastløs, sier Karen Marie.
Dagene i leiligheten på Oslo vest starter med to store kopper kaffe og strikketøy. Det var bestemor som lærte henne å strikke og det hele startet med dukketøy. For sine nesten 6000 følgere på Instagram viser hun frem praktfulle og kompliserte strikkeprosjekter.
– Ingenting er vanskelig hvis man kan det, konstaterer hun.
Karen Marie har også investert i en symaskin.
– Jeg bruker litt tid på å sy. jeg har sydd gardiner og sofaputer og gud vet hva jeg har drevet med, ler Karen Marie. I gamle dager lagde jeg lampeskjermer, men nå har jeg akkurat sydd om en gardinkappe til sengetøy. Jeg kaster ikke klær, men syr ut og inn for å tilpasse, og flytter glidelåser og knapper, så klær fra 1970-tallet kan brukes.
Når det lakker og lir mot kvelden er det tv og serier som gjelder.
– Jeg har litt problemer med å se på sport og spesielt friidrett synes jeg er vanskelig. Det går mest i dramatisert stoff og serier på HBO, Netflix og NRK NETT-TV. Noen ganger ser jeg til langt på natt fordi jeg ikke klarer å avslutte, mens andre ganger setter jeg på reprise av gamle krimserier for å få sove. Det er jo sunnere enn sovemidler, ler Ellefsen.
Jul i stua
Sportsankeret har alltid vært glad i julen, og feirer på tradisjonelt vis, med ribbe, medisterpølse, surkål og poteter sammen med søsteren i Valdres.
– For meg er nesten ukene før jul like stemningsfulle som selve julen. De siste 10 – 12 årene jeg jobbet, dro jeg ofte til Hoppuka tidlig i romjulen. Da ble det viktig for meg å pynte tidlig til jul hjemme, slik at jeg fikk litt lenger følelse av å feire jul. Dette har jeg fortsatt med, så julepynten – og juletreet kommer opp så fort det blir desember. Jeg hører ikke så veldig mye på musikk hjemme til vanlig, men når det blir desember og julepynten tas fram, liker jeg å fylle rommene med kjente og kjære julesanger.
Både pensjonist-tid og jul gir ekstra tid til ettertanke og selv om den spreke damen har passert 71 år, så føler hun seg ikke slik.
– Jeg føler meg ikke som en gammel dame, ikke en gang når jeg ser meg i speilet. Men vi har jo ingen garanti. I min alder så er det jo noen som dør og mennesker som er yngre enn meg har allerede blitt borte. Det er litt skremmende. Så hver dag jeg våkner opp og er frisk må jeg være takknemlig. Det er som Halvdan Sivertsen sier i en sang: «VI VIL LEVE LENGE, VI, MEN GAMMEL VIL VI IKKE BLI.», avslutter Karen Marie Ellefsen.
Av Cathrine Naglestad