Hvis noen hadde sagt til meg for et år siden at jeg skulle ende opp på folkehøyskole, hadde jeg sannsynligvis ledd og sagt: «Nei, det er ikke noe for meg».
Planen var klar: fullføre videregående, søke arkitektur i Oslo og hoppe rett inn i studielivet. Så da folkehøyskole kom på banen som et alternativ, fikk jeg et lite sjokk. Lite visste jeg at det skulle bli starten på noe jeg aldri vil glemme.
Fra plan A til plan B
Da opptaksprøven til arkitekturstudiet ikke gikk som planlagt, måtte jeg finne en plan B. Jeg oppdaget SKAP Kreativ Folkehøyskole og arkitekturlinjen som kunne forberede meg til neste år. Likevel satt fordommene langt inne – både mine egne og de jeg hadde hørt rundt meg.
Fra boble til virkelighet
Jeg kom fra et miljø med en slags kollektiv «oppskrift» på livet. Folkehøyskole ble sett på som noe «rart» eller for de som ikke passet inn i det tradisjonelle systemet. Slike bobler kan føles trygge, men de kan også begrense deg. Først da livet dyttet meg ut, innså jeg hvor fastlåst jeg hadde vært. Hva ville folk tenke når jeg, som alltid hadde hatt klare ambisjoner, valgte en vei som føltes så annerledes?
En ny start
Den første dagen på SKAP var fylt med usikkerhet. Hvem ville jeg møte? Ville jeg passe inn? Jeg innså raskt at jeg ikke var alene om disse tankene. Man velger jo en linje ut fra egne interesser, så naturlig nok vil man møte mennesker med samme interesser.
Hverdagen som ikke når TikTok
Fra utsiden kan folkehøyskole virke som morsomme påfunn. Det er ofte disse øyeblikkene som havner på TikTok, men de viser bare en brøkdel av helheten. Bak klippene finnes en hverdag med linjefag, måltider og prosjekter. Det er nettopp balansen mellom det faglige og det sosiale, mellom struktur og frihet, som gjør folkehøyskole så spesielt. Du får både fordype deg i det du brenner for og vokse som menneske. Jeg var selv blant dem som trodde jeg forsto folkehøyskole før jeg opplevde det.
Et år jeg aldri vil angre på
For meg har dette året handlet om å bryte gamle tankemønstre og utfordre både egne og andres fordommer. Jeg har innsett hvor verdifullt det er å ta en pause fra det tradisjonelle løpet og bruke tid på å bli bedre kjent med seg selv. Da jeg en dag sto midt i et arkitekturprosjekt med en idé jeg aldri hadde turt å prøve hjemme, følte jeg noe jeg ikke hadde følt på lenge: mestring. Det minnet meg på hva jeg alltid har vært i stand til, men aldri trodd på. Jeg fikk bli kjent med en Tina som tør å prøve, tør å feile og som tør å være stolt av det.
Jeg trodde alltid jeg var klar for studier etter videregående, kanskje fordi jeg var programmert til det. Nå ser jeg heller på studiene som en mulighet, ikke et krav. Jeg startet året med en frykt for å ha valgt feil, men avslutter det med en dyp takknemlighet.
Tekst: Tina Bertz
