Mange muligheter innen gravferd

Vi har et temmelig fastlåst bilde av hvordan tradisjonelle gravferder skal se ut, men flere byråer begynner å få god erfaring med å håndtere nye ønsker og personlige seremonier.

De siste årene har det skjedd store endringer, med stadig flere ønsker om personlige seremonier.

– Et eksempel er den gangen vi var ute i skogen et sted, der folk sto og klemte et tre avdøde var glad i, før vandringen gikk videre. Dette var i en familie som nok ikke var vant til alternative livssyn, så skepsisen var påtagelig. Likevel tødde de opp og gikk frem, og alle syntes det hadde vært en veldig flott seremoni i avdødes ånd, men det er klart jeg skjønner skepsisen, sier Frank Wikne, daglig leder i Alléen Begravelsesbyrå, med avdelinger i store deler av Oslo og Akershus.

Personlige seremonier

Han peker også på at mange er bekymret for å bruke for mye tøys og humor i begravelser, selv der det ville ha vært helt i tråd med avdødes ønsker.

– Folk frykter nok at seremonien blir mindre høytidelig, men her tenker jeg det kan være greit å skille mellom det som for noen er uetisk, og det som for andre bare er uvanlig. Det som er nytt med de personlige seremoniene, er jo at de er bygd opp rundt den avdøde, og skal speile hvem de var. For noen kan det være humor, for andre musikk, farger eller livssyn. Mange kunne tenke seg å utfolde seg mer i en kirkelig seremoni, men der råder vanligvis visse begrensninger, både med tanke på liturgi og tradisjoner, advarer Wikne.

Frank Wikne er daglig leder i Alléen Begravelsesbyrå.

Foto: Alleen Begravelsesbyrå

– Noe vi også ser oftere, er ønsket om å feire avdødes liv, heller enn å sørge over utgangen. Flere og flere ønsker å fokusere på de gode tingene som skjedde, og alt som har vært fint. Kirken har gjort flere tillempninger, som gjør at folk våger å gjøre mer enn før, som å pynte kisten selv, med håndskrevne hilsener, avtrykk av barnehender og flagget til avdødes fotballklubb. Noen fargelegger kistene i mange farger. Vi har hatt to avdøde som drev med tagging, der crewet med venner kom og tagget kisten, så ja: Ting har skjedd i senere år.

– Hvordan opplever du at planlegging av en personlig og utradisjonell seremoni påvirker de pårørendes sorgprosess?

– Det har både oppsider og nedsider. For mange er det positivt at samtalene vekker gode minner og gir gode diskusjoner. Det er også fint at flere i familien får være med og bidra med ting de ønsker, eller får fremme ønsker og tanker om hvordan seremonien bør være.

Krever planlegging

I motsetning til før, da barn gjerne ble skjermet fra alt som har med døden å gjøre, trekker Wikne frem at de i dag blir mer involvert.

– I dag er det ikke unaturlig å ha barn med på likskue, og la dem legge en tegning – eller noe de har laget – nedi kisten. Men det er fremdeles sider ved en begravelse folk kvier seg for å prøve, selv om de har aldri så lyst. Man er kanskje redd for å gjøre ting andre finner vanskelig og upassende. Å bruke humor kan være utfordrende, spesielt humor som er unik og intern for en liten gruppe avdøde tilhørte. Den slår ikke nødvendigvis an i større forsamlinger. Man bør også være forsiktig med å dele bilder av folk som ikke har godkjent bruken, så her skal man trå varsomt, mener han.

– Går du for den trygge, tradisjonelle planen, er det jo veldig mye som allerede er gitt, og dermed mindre å ta hensyn til. En personlig seremoni krever mer planlegging og mer som må koordineres. Kanskje er man på et sted som ikke nødvendigvis egner seg for seremonier og må tilpasses. Det som alltid gjelder, uavhengig av valg av seremoni, er at den må finne sted innen ti virkedager.

– Begynner vi å se konturene av spesielle trender?

– Vi har sett store endringer de siste fem–seks årene, og det skjer stadig fortere, med et sterkere fokus på personlige seremonier, noe Kirken også har blitt flinkere til å ta hensyn til. Urneseremonier er også blitt mye vanligere, noe vi ser en stadig økende etterspørsel etter, så her kommer vi til å se store endringer fremover. De fleste ønsker rett og slett seremonier som er mer personlige, og regelverket tilpasser seg heldigvis.