Det viktigste vi kan si til hverandre

Gravferdskonsulenter får ofte høre litt om samtalene på dødsleiet. Til tross for at de færreste nære relasjoner er helt friksjonsfrie, forteller mange om fine stunder med forsoning, takknemlighet og uttrykk for at man er glad i hverandre.

En av få ting vi med sikkerhet vet, er at våre dager på kloden er talte, om ikke nøyaktig forutbestemt. De fleste vil nok skrive under på at – når den tid kommer – de ikke ønsker å gå bort med usagte ting på hjertet. Mange opplever at travle hverdager, gode dager og dager med irritasjon, utfordringer og stress veksler om hverandre. Det er lett å fanges i hamsterhjulet. Ved livets slutt kommer det tydelig frem hva som er det viktigste, nemlig forholdet til de aller nærmeste.

– Det viktigste vi kan gjøre, både gjennom livet og før livets utgang, er jo å bekrefte at vi er glade i og betyr noe for hverandre. Mange opplever det som fint å ta en god prat, der en takker hverandre for det man har opplevd sammen. Det er det viktigste, sier John Haugland, daglig leder i Bøe Begravelsesbyrå i Sandefjord, som er tilsluttet Heder-samarbeidet.

John Haugland

Daglig leder i Bøe Begravelsesbyrå i Sandefjord, tilsluttet Heder-samarbeidet

– Visst fins det praktiske og økonomiske ting, men det viktigste er jo det vi skal bære med oss videre i livet. Da handler det gjerne om hva vi har vært for hverandre.

Ro og forsoning

– Det kan lett bli litt alvorstynget i en vanskelig situasjon. Det beste rådet vi kan gi hverandre er å huske å si at vi er glade i hverandre mens vi lever, for døden kan komme brått og uten forvarsel, og det er ingen gitt å vite om man treffes igjen. Jeg tror det gjør det mye lettere for dem som blir igjen å finne ro og forsoning, fortsetter Haugland.

Vi opplever tap av våre nærmeste forskjellig, så når livet blir vanskelig, byr det på en mulighet for å komme sammen. På den andre siden mener han at et dødsfall kan bidra til å forsterke uenighet.

– Da er god dialog alltid viktig, og det er noe vi prøver å legge til rette for. I det ene øyeblikket kan vi snakke med en datter som forteller om en kjærlig far, mens søsteren sier at han aldri møtte henne slik hun ønsket, så vi opplever det forskjellig. Da må vi også vise hverandre raushet og finne løsninger sammen, understreker han.

– Hvilke erfaringer har du fra møtene med etterlatte, og hvordan er responsen deres?

– Det er et veldig stort spørsmål å besvare. De etterlatte er jo ikke én stor gruppe. Det kan være unge par som har mistet det kjæreste de har, før barnet engang ble født, eller nevøen som bestiller begravelse til tanta ingen egentlig likte, så det er helt umulig å beskrive med ett enkelt svar. Vi anser oss likevel privilegerte, som blir vist stor tillit rundt vanskelige ting – i krevende dager som betyr så mye for folk.

Forskjellige behov

– Hvis vi gjør jobben så godt at vi klarer å møte de etterlatte på deres premisser, ser vi at de blir veldig takknemlige og opplever ofte at de gir uttrykk for det. Husk at dette er et landskap de færreste kjenner. Jeg tenker at en god gravferdskonsulent kan bruke erfaringen til å bringe trygghet inn i den litt underlige situasjonen. Ikke som en bedreviter, som forteller hvordan ting skal være, men en som bruker erfaringen til å tolke situasjonen og finne et felles ståsted i sorgen, sier Haugland.

Jevnt over er det hans erfaring at folk samarbeider godt i slike situasjoner, men noen ganger er gravferdskonsulentens rolle som tilrettelegger veldig viktig, slik at det gis og tas, og det blir en verdig avskjed.

– Hvordan blir man en god gravferdskonsulent?

– Utdanningsmessig er det stor bredde blant oss som arbeider med dette. Fellesnevneren er vel en genuin interesse for folk. Hvis du skal fungere godt i jobben, må du ha evnen til å møte de etterlatte uten fordommer. I fagsamlinger internt i bransjen ser jeg at det er veldig mange mennesketyper som jobber i begravelsesbyråer. Det viktigste er kanskje at man står trygt i seg selv, er ekte og ikke tilgjort. Påtatt medfølelse tar seg ikke videre godt ut, avslutter Haugland.