Programleder og NRK Super-profil Matias Alegria har lært mye om kommunikasjon gjennom arbeidet med barn. Hans viktigste råd til voksne: Vær ærlig, anerkjenn følelser – og ikke vær redd for å legge deg flat.
Du har jobbet mye med barn gjennom NRK Super. Hva har barn lært deg om kommunikasjon?
– Det tydeligste jeg har lært er at barn takler mye tyngre temaer enn voksne tror og forstår mye mer enn vi gir dem ros for. Jeg tror også at med dagens samfunnsutvikling, så oppdager de ting tidligere enn oss.
Hva mener du er det viktigste voksne kan gjøre for å få god kontakt med barn?
– Jeg tror at for å få kontakt med barna så må du være åpen og ærlig om egne feil, men også se barna for alt de er. Noen ganger trår vi voksne feil og den naturlige reaksjonen er som regel å si unnskyld. Med barn er det som om vi ikke kan vise at vi har tatt feil fordi vi da mister ansikt som den trygge voksne. Men jeg tror tvert imot at det å legge seg flat for barn er noe de trenger. De ser at du er åpen med dem, og du deler på en måte som forteller at «det er greit å ta feil, men vi må kunne si unnskyld». På den måten skaper vi en tilknytning på samme måte som når vi deler noe litt vanskelig med en kollega, venn eller kjæreste. Og når både barn og voksne kan se hverandre for den de er, skaper vi forbindelser som ikke bare er rollebasert, men tilknytningsbasert.
Hvorfor tror du mange voksne undervurderer hvor mye barn faktisk får med seg?
– Jeg tror voksne undervurderer barn fordi tanken om å skjerme barn fra ting som er vondt og skummelt sitter veldig godt hos mange. Det skjønner jeg godt, da vi bare ønsker å ivareta barna slik at de slipper alt som er kjipt og vondt. Dessuten tror jeg vi veldig lett glemmer hvordan det var å være et nysgjerrig og oppdagende vesen før vi ble indoktrinerte voksne som passer inn i det konforme.
Hvordan snakker man med barn om vanskelige følelser uten å gjøre dem mer redde eller usikre?
– Jeg tror at for å snakke med barn om vanskelige følelser så må man bare si det som det er, men ikke minst anerkjenne at følelsene er der. Vi kjenner alle på vonde følelser vi gjerne skulle vært foruten, men vi må tillate oss selv å kjenne på dem. Jeg tror barn plukker opp fra oss voksne at visse følelser er «ugreie» å kjenne på foran andre og derfor holder dem inne eller unngår å dele dem. Men det må være lov å si at det gjorde meg sint eller lei meg, uten at det skal utløse noe stort. Da kan det være en idé å anerkjenne at barnet har det vondt, og at det å kjenne på det er helt lovt, naturlig og noe alle kjenner på til tider.
Hva trenger barn mest fra voksne akkurat nå?
– Jeg tror barn trenger tydelighet. Voksne som ikke prøver å være venn med barna, men som stiller tydelige krav. Jeg opplever at barn setter pris på voksne som har tydelige «retningslinjer». De som overholder det de sier på godt og vondt. Har du sagt at det ikke blir noe dessert uten å fullføre middag, bør du kunne stå i det. På samme måte som hvis du har lovet bort en is for god innsats. Barn setter pris på voksne som de vet hvor de har.
Hva husker du best fra voksne som var gode til å snakke med deg da du var liten?
– Jeg husker best de voksne som ga det til meg streit. De som helt tydelig viste meg hvor skapet sto. Jeg husker spesielt en naturfagslærer som kunne bli oppfattet som ganske streng. Og det var han absolutt, men jeg husker også at han var kul å forholde seg til fordi han hadde helt klare og tydelige forventninger til oss elevene hva gjaldt regler, oppførsel og oppmerksomhet. Til gjengjeld var han gavmild, engasjert og investert.
