I 2022 hadde LSK-kaptein Ruben Gabrielsen akkurat begynt å spille for amerikanske Austin FC, få år etter at han var blitt pappa for andre gang. Det skulle etter hvert vise seg at den nå seks år gamle sønnen var autist, noe som stilte familien overfor vanskelige valg.
De merket at det var noe som ikke stemte helt, så de satte seg ned og så nærmere på plusser og minuser ved å bli der borte med ham. Ruben hadde en lukrativ kontrakt, så de måtte ta stilling til om pengene virkelig gjorde det verdt å bli.
– Skulle vi ta et valg, måtte det bli for alltid, for vi kunne ikke kreve at gutten skulle beherske to språk. Vi landet på at det beste var å reise hjem, både med tanke på familie, norsk helsevesen og det faktum at norsk er det språket vi behersker best, forteller han.
– Nytter ikke å sitte inne
Kona Mathilde kan skrive under på at det har vært utfordrende, men at de tidlig måtte gjøre det som trengtes for at han skulle få det best mulig.
– Dersom han skal kunne være ute blant folk, gå på butikken og gjøre andre hverdagslige ting, må vi øve på det med ham, så da nytter det ikke å bli sittende inne, selv om det til tider har vært det enkleste, mener hun.
Dermed bestemte de seg for å stå i kampene, selv om det kunne bli vanskelig.
– Det hendte at vi hadde ham med på ting, bare for å gjøre vendereis etter ti minutter. Vi skulle i alle fall ha de ti minuttene, og i ettertid har vi sett at det var lurt, for nå klarer han mye mer enn for bare to år siden, sier Mathilde.
– Det betyr ikke at han får lov til å gjøre som han vil. Selv om han ikke forstår hvorfor, har vi vært tydelige på grensesetting. Vi ble tidlig enige om at vi skulle leve så normalt som mulig, tross diagnosen. Han sliter nok mest med det sosiale, og det er først i senere tid at han har begynt å utvikle et språk.
Til høsten begynner gutten deres i første klasse, og Mathilde og Ruben har bestemt seg for å være åpne om diagnosen.
– Det har vært det enkleste for oss. Da han skulle begynne i barnehagen, pratet Mathilde med dem om tilstanden, sånn at de var forberedt. Han er jo bare en snill og fin gutt, men hvis han ikke svarer i garderoben eller skriker og snurrer litt, så vet de om det. Jeg tror alle i barnehager og skoler er innstilt på å hjelpe, så lenge de vet hva som venter dem, sier Ruben.
Åpenhet et must
– Vi har sett at gutten vår har vært veldig godt likt i barnehagen. Alle foreldrene vet hvem han er, og snakker til ham, selv om det ikke er sikkert at de får svar. Jeg kan forstå foreldre som ikke vil snakke om det. Sånn var det for oss i begynnelsen også. Det har vært en sår sorgprosess, men om vi skal tenke på hva som er best for ham, er åpenhet veien å gå.
– Bare vi forteller folk om det, møter de ham på hans nivå. Vi oppfordrer alle til fortsatt å hilse på ham, selv om han ikke svarer, skyter Mathilde inn.
Ruben legger til at de har vært heldige, siden han har en godt betalt jobb som profesjonell fotballspiller.
– Vi har hatt en økonomi som gjør at Mathilde har kunnet være hjemme med ungene. Dermed har vi også rom for å vie mye oppmerksomhet til storesøsteren. Vi prøver alltid å være med, begge to, med to biler om det trengs. Så om guttungen har slått seg vrang, kan en av oss ta ham med hjem, uten at storesøster går glipp av noe.
Gode løsninger for familielivet
Å prioritere familielivet som fotballproff er ingen enkel oppgave, men der har Mathilde og Ruben funnet løsninger.
– For et par år siden sov ikke guttungen om nettene, så det var tøft. Det endte med at jeg la meg på gjesterommet, og vi byttet på oppgavene så godt vi kunne. LSK rykket ned det året, og det er ikke bare bare å prestere under sånne forhold. Samtidig jobbet Mathilde fulltid. Det lærte vi av, og det var til stor hjelp at hun sluttet i jobben. Jeg er utrolig stolt av hva hun har fått til, avslutter Ruben.
