Bloggeren bak bloggen «Pappahjerte» har et puddingmykt hjerte. Men som pappa er han streng og konsekvent. Og veldig leken.
«Jeg har aldri likt barn. Jeg har rett og slett hatet dem. Ikke slik man sier «Å, jeg bare hater mandager, altså», nei her snakker vi ektefølt mistrivsel. Hvorfor? Barn bråker uholdbart mye, de klarer ikke å oppføre seg, de er utilregnelige, de lukter fiskeslo og de forvandler foreldrene sine til kommunegrå nikkedukker som kaldsvetter hvis de må diskutere noe annet enn bleiepriser og barnehagedekning.»
Slik startet Peter Kihlman livets første blogginnlegg. Året var 2012, og sønnen var syv måneder gammel.
– Det nye livet var et sjokk. I begynnelsen prøvde jeg å fortsette og leve som før – med guttekvelder og en litt egosentrisk distanse til alt det nye. Dessuten var jeg redd. Redd for å være alene med sønnen min. Redd for at han skulle begynne å gråte. Redd for å gjøre noe feil. Jeg syntes det var dritskummelt å ha ansvaret for et menneske.
Nå – fem år senere har han rukket å bli pappa enda en gang, gifte seg og tilpasse seg «forstsadslivet» i konas hjemby, Larvik.
Mannen bak en av Norges mest kjente og leste blogger og landets desiderte største pappablogg flirer. «Hvem hadde trodd det, liksom?»
Rebelsk unge
Selv er Peter oppvokst på Kolbotn, like utenfor Oslo. Som minstemann i en søskenflokk på fire betegner han seg selv som en «skikkelig rebelsk og selvsentrert unge» i oppveksten. Livet skulle leves – med seg selv som hovedperson.
Og slik fortsatte han inn i voksenlivet. Men etter noen år møtte han Christina og ble skikkelig forelsket. Paret flyttet sammen etter kort tid, og vips – så var graviditeten et faktum.
– Christina og jeg fikk lite tid til å bare være kjærester, egentlig, sier Peter.
I dag tror han dét kan ha vært nøkkelen til det lykkelige familielivet de lever i dag. For Peter og kona fikk lite tid til å bli kjent med hverandre før pliktene slo inn for fullt og foreldrerollen måtte utforskes.
– Vi har på en måte vokst inn i foreldrerollen sammen, sier han.
Peter tror mange foreldre må senke forventningene til parforholdet, i hvert fall i småbarnsfasen. Han mener man bør være flinkere til å sette pris på de små tingene – som å få spise tacoen i fred.
– En god serie på tv og en pils i sofakroken. En latterkrampe ved kjøkkenbenken. Sånne ting er hverdagsglede og hverdagsromantikk for oss akkurat nå.
For det bør ikke være noen hemmelighet at man brått settes i siste rekke i eget liv når man får barn, synes Peter. Plutselig blir prioriteringene snudd på hodet og det eneste man har tid til og som betyr noe er hverdagen og kjernefamilien.
– Jeg har ikke tid eller ork til så mye annet enn mine aller nærmeste lenger, jeg. Og det har jeg i grunn ikke dårlig samvittighet for heller. Det er Christina og barna som er fokuset.
Balansen
På bloggen ”Pappahjerte”, der Peter har cirka 15 000 lesere hver dag, deler han både smått og stort om hverdagen med kjernefamilien. Som leser får man kanskje inntrykk av idyll av ypperste klasse, men det er ikke alltid sånn, kan Peter forsikre om.
– Barneoppdragelse er vanskelig. Å skulle finne balansen mellom passe streng og passe leken. Jeg synes det veldig viktig at barna vet hvem som er sjefen hjemme.
Selv betegner han seg som en mellomting mellom lekeonkel og tyrann.
– Christina og jeg er ikke så nøye på hopping i sofaen, for eksempel. Vi tenker at det kan være lov, og at vi heller bare må lære barna at det ikke nødvendigvis er greit å gjøre hos andre. Men vi er himla nøye på at barna våre skal vise andre respekt og omsorg, forklarer han.
Peter har meninger om det, nemlig. Om barn som ikke hører på de voksne. Og om foreldre som tilsynelatende ikke tør å ta en fight med sitt eget barn.
– Det må være lov å være streng og konsekvent også. Barn trenger grenser, regler og forbilder. Astrid Lindgren sa noe sånt som: «Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og atter mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv». Men jeg tror man må gi dem litt grenser også, jeg.
To er mer enn nok
Etter seks år som kjærester, fem som foreldre og noen måneder som ektepar er Peter og kona enige om en ting. Det blir ikke flere barn.
– Jeg er superimponert over alle som klarer å sjonglere en hverdag med mer enn to barn. Mine egne foreldre, for eksempel, som hadde fire: wow!
Selv synes Peter at to er mer enn nok – og cirka en halv for mye.
– Ha-ha, det var en kjempeovergang å gå fra ett til to barn. Det må folk vite. Alt blir mer stress, mer intenst, mer slit og mye mer moro.
Tilbake til septemberdagen i 2012, da Peters pappahjerte for første gang så dagens lys:
«Jeg har blitt min verste fiende, men jeg er lykkelig. Jeg har blitt en tussete småbarnsfar av verste sort og jeg ville ikke vært noe som helst annet. Jeg har blitt en sånn som en som meg hater innstendig. Og jeg simpelthen elsker det.»
– Men det holder med to, altså.